Hesten er et beitedyr. Den bruker største parten av sin våkne tilstand i det fri til å beite- og tygge. Den er svært avhengig av en fungerende tanngard for å kunne fungere optimalt.

I motsetning til hos oss mennesker, som har tenner bestående av en krone og en rot, så er hestens tenner bestående av krone- og reserve krone. Kun den aller nederste del av tanna i kjevebeinet kan sammenlignes med våre tannrøtter. På en frisk tann er det kun en meget liten del av tanna som synes inne i hestens munn, eksempelvis på en kinntann er det normalt mellom 7-10 cm reservekrone som er forsenket ned i kjevebeinet, mens det som synes inne i hestens munn er om lag en cm høyt.

Dette er slik laget fordi hesten skal kunne slite bort sine tenner etter hvert som den tygger. Alveolen der tannen sitter fast i kjeven fylles fra bunnen med nytt beinvev og presser slik opp stadig nye millimeter av reservekronen. Inne i munnen til hesten foregår det en naturlig slitasje av tennene, og ny reservekrone blir stadig presentert over tannkjøttet. Normalt slites kinntennene i en fart på ca 2-3 millimeter pr år.  Når hesten er gammel nok har den simpelthen brukt opp sine tenner, og resten faller ut eller slites bort.  Et enkelt regnestykke forteller oss da at de fleste hester vil ha tenner til de er i 30-40 års alderen.

Hestens tann er på flere måter bygget opp annerledes enn våre tenner. I midten av tanna er det flere pulpahuler, gjerne tre i for eksempel kinntenner. Denne pulpahulen er det hulrom der nerver og blodkar kommer inn i tannen fra bunnen av alveolen, og der ernæringen av tannen foregår. Etter hvert som tannen presses opp mot munnhulen vil pulpahulen trekke seg tilbake, og det danner seg sekundært dentin over denne. Rundt pulpaene er det trabekler med dentin sammensatt i et sinnrikt system som gir maksimal styrke, og utenpå dentinet er tanna kledd med emalje.  Emaljen ligger i mange foldinger rundt pulpaen, slik at tanna er styrket med emaljefoldinger som går langt innover i selve kroppen på tanna. Emaljen er den sterkeste del av tanna og dermed den delen som blir slitt bort sist. Når hesten har en normal slitasje av tenner er det først dentinet inne i tanna og sement aller ytterst på tanna (utenpå tannemaljen )som slites. Når slitasjen ikke er kraftig nok vil det stå igjen en liten fjelltopp med emalje på tanna. Emalje er ekstremt slitesterk og vil tilslutt kunne kjennes som knivskarpe spisser over tannflaten eller inn mot hestens kinn. Spissene er altså et resultat av at dentin og sement i tanna er nedslitt rundt emaljen.

I fangenskap som tamhest møter denne prosessen på endel utfordringer. For det første så har mange av våre tamhesten en diett som ikke i tilstrekkelig grad fremmer slitasjen av tennene i munnen. For lite fiber og grovfor i form av gress og høy, og for stor andel av forrasjonen i form av kraftfor og pelletert for vil være med på å forrykke en slik balanse. I tillegg til dette så putter vi et bitt i munnen på hesten, og fikler med tøylene. All bevegelse av bittet vil selvfølgelig for hesten kjennes i den følsomme munnen, og dersom det er smerter i munnen grunnet tannfeil eller såre munnslimhinner, er det ikke vanskelig å forstå at dette kan gi seg forskjellige utslag. Utslagene kan for eksempel være at hesten vegrer seg fra å gå på bittet under trening, har skjev hodeholdning, som på sikt vil kunne føre til en skjevhet i hele bevegelsesmønsteret, går opp på to om en strammer tøyler, slever, legger fra seg kladder med halv tygget høy i boksen sin, eller simpelthen tar bittet i munnen og stikker når den er på tur, i rein frustrasjon over at du sitter og fikler med en øm kjeft.

Jeg blir ofte spurt hvordan villhester kan klare seg uten tannstell, men til det er svaret at vi har tatt hesten utav dens opprinnelige miljø og satt han inn i en hverdag som har helt andre utfordringer en den møter i vill tilstand, ikke minst fordi mange av våre hester knapt beiter i det hele tatt. Det er klart behov for mye hyppigere tannrasp på hester som er i aktiv trening. Disse hestene får en relativt stor andel av sitt daglige for i form av kraftfor og pelletert for og sliter ikke på langt nær så mye på sine tenner som hester som beiter eller har tilnærmet fri tilgang på grovfor. Dessuten er det også et faktum at naturen er brutal; de hester som i naturen har et unormalt bitt eller unormale tenner, vil simpelthen ikke overleve over tid, men etter lang tid kunne dø av sult .

En annen problematikk i hestemunnen utspinner seg i forbindelse med at hesten skal få sine blivende tenner. Hesten, som oss andre, har melketenner som skal felles, og det skal vokse frem blivende tenner. I denne prosessen kan hesten ha smerter og ubehag fra munnen, som et resultat av melketenner som er løse men ikke felt, såre bløende munnslimhinner, og blivende tenner som presser på tannkjøtt og lager ømhet.

For at en skal ha et felles system på benevnelse av hestens tenner, er tannrekkene delt inn kvadranter. Der 1.kvadrant er tenner i hestens høyre overkjeve, 2 kvadrant er venstre overkjeve, 3.kvadrant er venstre underkjeve og 4. Kvadrant er høyre underkjeve. Tennene benevnes så som tann nummer 101( 1.fortann oppe til høyre,) til 111 – som er den bakerste kinntann på høyre side oppe.

I tillegg til dette benevner en melketannsettet som tannsett nummer 500-600-700 og 800, der 500 er tannsett på høyre side oppe etc.

Hesten melketannsett består av 2 ganger seks fortenner og 2 ganger 6 premolarer( de fremste kinntenner ). Som en enkel regel kan en si at første melketannfortann ( blir benevnt som tann nr 501,601,701 og 801) kommer frem ved 6 dagers alder, 2.melkefortanntann (502,602,702 og 802 )ved 6 uker og den tredje (503,603,703 og 803) ved 6 mnd alder. Dette tidsperspektivet vil selvfølgelig være skjematisk, og kan variere en del.

Under disse melketennene ligger det blivende tannsettet klart og venter på å sprenge seg vei gjennom kjevebein og tannkjøtt på sin vei opp i munnhulen.

På unge hester kan en ofte kjenne denne prosessen som hevelser i beinet på undersiden av kjeven. Dette er cystedannelser i beinvevet som et resultat av tannveksten som foregår inne i kjevebeint. Under kjeven kjennes det ut som denne har fartsdumper, men dette er normalt ikke ømt eller smertefull ved palpasjon.

Den første blivende tann som kommer opp er normalt tann nummer 109,209,309 og 409, altså den fjerde kinntann. Dette vil dermed på en gammel hest bli den eldste tanna i munnen og slik som regel den første tanna en gammel hest normalt har slitt bort. Når den første blivende kinntann er kommet, vil som regel hesten begynne å felle sine melketenner. Den første fortanna som felles er de midtre fortenner, ved 2 ½  år, den neste ved 3 ½  år og de siste fortenner ved 4 ½  år. Slik kan aldersbestemmelsen på unge hester være relativt sikker. Melkekinntenner felles normalt på samme måte, de fire fremste ved 2 ½ år, de neste ved 3 ½ år og de siste fire ved 4 ½ år.

I forbindelse med felling av melkekinntenner på unghest er der relativ vanlig at disse melketennene ikke felles raskt nok, men blir liggende som en hatt klebet fast til den blivende tannen under. I mellom disse to tennene vil det da svært ofte samle seg bakterier og puss, det er gjerne en viss bevegelse i denne melketanna som gjør at hesten kjenner smerte ved tygging, og i verste fall kan hesten få infeksjon, feber og nedsatt almenntilstand i tillegg til at den vil vegre seg fra å tygge. Ofte kan en få mistanke om tilstanden bare med å åpne hestens munn og kjenne lukten av ånden, hesten skal ikke lukt vondt fra munnen!

Dette er en av årsakene til at vi anbefaler at unge hester har hyppige tannkontroller, slik at en kan få fjernet melketenner som er motstridige mot å falle selv.

I denne perioden vil det dessuten legges grunnlag for hestens bitt som voksen. Hvis det er store avstander i tid på når blivende tenner som står over hverandre i munnen bryter frem, vil den tanna som bryter frem først ikke møte den nødvendige motstand som gjør at den slites jevnt, og dermed kan den få overtaket på den tanna som så seinere kommer frem og skal slites mot denne. Dette vil i hestemunnen kunne sees som et ”bølgebitt” ,eller wave mouth på engelsk. Dette beskriver en tilstand der kinntenner i over – og undermunn har forskjellige høyder i forhold til tannkjøttet, med eksempelvis høye tenner i undermunn og tilsvarende nedslitte tenner i overmunn. Regelmessig og hyppig ettersyn på hestens munn i denne perioden når tenner brytes frem er den beste forsikring en kan få mot at slike tilstander skal kunne bli et problem for hesten på sikt.

Ulvetenner er en annen problematikk. Ulvetenner ligger like foran kinntenner, som regel i hesten overmunn. De kan også finnes i undermunn. Ulvetenner har svært korte røtter som ikke går ned i kjevebeine. Ulvetenner er kun tilstede på en del av hestene, noen vil felle dem naturlig, gjerne i forbindelse med at de feller de første premolarer ( de første kinntenner), noen hesten får dem aldri, og noen får ulvetennene som ligger gjemt under  tannkjøttet uten å bryte frem.

Ulvetenner i seg selv er intet problem. Problemet begynner for noen hester når vi skal ha bitt i munnen på hesten. Dersom ulvetennene ligger slik i hestemunnen at bittet kommer i konflikt med tanna, vil mange hester reagere og bli vanskelig på bittet. Å fjerne slike ulvetenner er en enkel og grei operasjon som kan gjøres på stallgangen. En voksen hest som aldri har hatt problemer med bittet eller ulvetennene sine fjerner man selvfølgelig ikke ulvetenner på.

Ulvetenner må ikke forveksles med hingstetenner. Hingstetenner bryter frem i 4-6 års alder på hingster. De kan relativt ofte også sees på hopper, men de er da som regel små. På hingstetennene har det en tendens til å danne seg en del tannstein. Denne tannsteinen kan så føre til infeksjon i tannkjøttet rundt tanna, og kan igjen gi lommedannelser og større skader i munnslimhinna. Hingstetanna sitter i hestemunnen som den første tanna like etter fortenner i over- og undermunn.

Hingstetenner. Det er ikke uvanlig at det er en del tannstein på hingstetenner. Dette forårsaker ofte infeksjon i tannkjøttet og kan iblant gi store lommedannelser i tannkjøttet rundt tanna.

Under klinisk undersøkelse av en hestemunn er det som regel en stor fordel at hesten er noe sedert (neddopet). Det er ikke vanskelig å forstå at de fleste hester vil motsette seg å få munnen sperret opp, en hånd stukket inn helt bak mot svelger for så å få store rasper tredd inn i munnen. Ikke fordi dette er smertefullt dersom hesten ikke har spesielle problemer, men selvfølgelig fordi det kan føles skremmende. En urolig hest kan man ikke klare å undersøke og behandle så godt som en bør. Etter en undersøkelse og behandling må man kunne si at alt som skulle vært undersøkt og rettet på er gjort. Det er derfor med en viss skepsis jeg hører om at ikke-veterinærer gjør tannstell og undersøkelser av hester i stor stil. Det er for meg en gåte hvordan de kan får undersøkt alle hester ordentlig når de ikke har beroligende medikamenter å tilby sine pasienter.

 Veterinær Eva-Kristin Lunde Osøyro Dyreklinikk as